SUPERKJEMPER

Setninger med ordet superkjemper


Betelgeuse og Antares er de best kjente eksemplene av røde superkjemper.
Noen K-Klasse stjerner er kjemper og til og med superkjemper slik som Arcturus.
Over hovedserien ligger først stjernene som er kjemper, så de som er superkjemper.
Til denne gruppen hører Wolf-Rayet-stjerner og UV Ceti-stjerner i tillegg til kjempestjerner og superkjemper.
I løpet av fasen av heliumforbrenning ekspanderer stjerner med veldig høy masse (mer enn 9 solmasser) til røde superkjemper.
Det er bare stjerner med en masse på over åtte solmasser som kan vokse til superkjemper, og dermed ender opp som supernovaer.
Men når hydrogenbrennstoffet i kjernen er brukt opp, forlater den hovedserien og går over til områdene med kjemper og superkjemper.
Superkjemper finnes i alle spektralklassene, fra den blå(klasse O) superkjempen til de høyt evolverte røde (klasse M) superkjempene.
Superkjemper kan finnes i alle spektralklassene, fra den blå (klasse O) superkjempen til de høyt evolverte røde (klasse M) superkjempene.
Superkjemper er blant de mest massive stjernene, og de tilhører den største gruppen som befinner seg øverst på Hertzsprung-Russel-diagrammet.
Etter at hydrogenet i en stjernes kjerne har fusjonert blir stjerner med over 10solmasser røde superkjemper i løpet av perioden hvor de forbrenner helium.
Superkjemper har en mye lavere overflategravitasjon enn hovedseriestjerner, mens det motsatte gjelder for degenererte, kompakte stjerner som hvite dverger.
Superkjemper er blant de mest massive stjernene, og den tilhører den største gruppen av stjerner som befinner seg øverst på Hertzsprung-Russell-diagrammet.
Selv avvikene fra hovedserien, f.eks. hvite dverger, superkjemper, brune dverger eller nøytronstjerner, kan forklares som ulike stadier i en stjernes «levetid».
Semiregulære variable stjerner er kjemper eller superkjemper med middels eller sen spektralklasse som fremviser betydelige periodisitet i lysendringer, fulgt, eller noen ganger avbrutt av forskjellige irregulariteter.
Denne nærheten er hovedgrunnen til at de lyser så sterkt på himmelen, på samme måte som andre nære stjerner som Alfa Centauri og i motsetning til fjerne, men svært luminøse superkjemper som Canopus, Rigel eller Betelgeuse.
Stjerner varierer i størrelse fra nøytronstjerner, som er mellom 20 og 40km i diameter, til superkjemper som Betelgeuse i stjernebildet Orion med en diameter rundt 650 ganger større enn solens (rundt 0,9milliarder kilometer).
Dette er stjerner i grensen mellom kjemper og superkjemper og klassifiseringen er generelt gitt til kjempestjerner med eksepsjonelt høy luminositet, men som ikke er tilstrekkelig lyssterke eller massive til å bli klassifisert som superkjemper.
Mindre røde dverger som er relativt kalde og har mindre masse fusjonerer hydrogen sakte og vil forbli i hovedserien for flere hundre milliarder år eller lengre, mens massive, varme superkjemper vil forlate hovedserien etter bare noen få millioner år.